Nå har vi vært i Gambia i godt og vel en uke, og tiden er vel inne til å oppsummere litt. Det er ikke fritt for at det kan gå litt i surr når det går lenger tid. Det er mange detaljer som oppleves stort i en startfase på et nytt sted. «Så du den fuglen? Heiane, den var helt rød!» eller «de veikantene er jo livsfarlige». Eller det at det går kyr og geiter i veien, eller i hagen, for den del. Alt som blir vanlig etter hvert, er fremdeles kjempestort. At himmelen er så stjerneklar når der ikke er noen lysforurensing. Lyden av sirisser og bølgeskvulp. At strømmen er borte i mange timer og vi ikke har tilgang til Internett. Sånt er trolig sånt som vi blir vant til. Men nå driver vi og legger merke til det.

Vi landet i Gambia lett forsinket, i tretiden, natt til 2. januar 2026. Der ble vi møtt av en forholdsvis opplagt ung mann, sønn av eier av eco lodgen vi skulle til. På kjøreturen ble han oppringt av sin far, som ikke bare ville vite om vi var landet, men som faktisk møtte oss da vi kom frem i firetiden på morgenen. Vi ante ikke hva som ventet oss. Skulle vi bo i en hytte, som sist, eller skulle vi faktisk bo i huset vårt? Jeg våget ikke å håpe på det siste, men det var sånn det var. Huset var ferdig oppført, og vårt soverom og bad var ferdig, flott seng oppreid på en smakfull måte. Blomster i «vaser» (ølflasker kledd i aluminiumsfolie) og velkomsthilsen. På terrassen sto der stoler. Jeg skjønner at Lamin ville møte oss og se reaksjonen. De har sannelig stått på! Her kan jeg leve, kjenner jeg.

Rundt oss jobbes det hele tiden. Det vannes og bygges og plantes og gudene vet hva. Vi ser hvordan kunnskap går i arv og deles. Vårt hus er dyrere enn de andre. Vi har noen fordeler de andre ikke har. Murstein er billig, så det er ikke vanskelig å få laget et hus. Men når det skal ha varmt vann, innekjøkken, treseng med hodegavl, da er det plutselig en annen pris. Vi vet hvem som har bygget huset vårt, vi ser fremdeles når de skal inn og fortsette eller fikse. Det er ikke alt som blir beint, eller varig. Vi må bare akseptere det. Vi kunne selvsagt irritert oss, hvis vi ønsket oss selv så ille, men det er best å la det være. Det er nyttig. Når vi ser hvordan de lærer av feilene de gjør, og kanskje får tid til å rette dem opp, så er det lett å tilgi. Når vi skjønner hvordan mulighetene deres er for å oppnå våre standarder, kan vi ikke annet enn å bli imponert over hvordan de får det til. Musikk til arbeidet. Underlige utfordringer. Ingen papirer å følge. «Tegningene» over huset vi bor i ble jeg presentert for ved fotbevegelser. Her er deres rom, her kommer gjesterom. Når jeg tenker meg om, er jeg usikker på om det stemte med resultatet. Men hvem bryr seg. Det blir utrolig bra. Det ER utrolig bra .

Da vi kom, manglet mye. Det meste. Mye kommer i konteineren, som er ventet å komme 12. februar. En evighet. Vi kan ikke kjøpe sånn som kommer i konteineren. Dermed har vi behov som er teit å dekke ved å handle. Jeg trenger bosspann! Så når vi går en tur på stranden, er bosspann ganske langt fremme i prefrontal korteks eller noe sånt. Øynene skanner stranden. Menn som har sine jobber på stranden kommer for å hilse på oss blekhuder.  En av dem selger juice. På The Strip lenger nord er der tusen slike, som alle overbyr hverandre for å få solgt sin juice til deg. Her har vi bare sett denne ene, så vi slår til. Han hadde sikkert åtte appelsiner, en bøtte, et par bord, et par stoler og tak over hodet. Utrolig sjarmerende. Jeg fikk fotografere, Arve fikk spørre og grave, jeg så at der lå rester av palmebladene som var brukt til tak og spurt om jeg kunne ta. (Er du kunstner, spurte han, og akkurat her og nå er jeg vel ikke noe annet, så jeg sa ja). Det endte med at han hugget ned ferske palmeblader til meg og jeg tok det med hjem og laget masse greier av det. Ikke bare jeg, forresten, for når folk ser at jeg gjør noe, vil de hjelpe. Selv om noe var som han som skulle lage fuglehus til moren, for at det er en nyttig ting kan ingen komme fra, så ble der en viss fremgang. Vi laget matte i stedet for bosspann, men noen andre laget spannet. Så ble det såpeskåler og place mats, og noen barn hjalp meg å lage noe underlig kunstgreier vi hengte i taket ute. Palmeblader er utrolig fleksibelt. Det blir nok mer. Når vi får gjester, skal de sannelig få lov til å være med å leke. Mulighetene er uendelige. Er ikke det retreat, så vet ikke jeg!

Vi har opplevd konsert og leirbål med musikk og festival. Kultur er viktig. Det er et åpenbart internasjonalt lim. Da vi kom, spilte de opp til dans på eco lodgen vår. Det mest påfallende var en seks år gammel østerriksk jente som tok av på dansegulvet, og hvordan hun ble tatt imot, Mandinkadans er ikke lett å kopiere, men de er ikke så nøye på det her. Hun ble til de grader oppmuntret, og at hun drar herfra med et minne om å ha blitt sett er umulig å tvile på. Rundt leirbålet en annen dag fikk hun spille trommer til messingen av hennes eget navn. Kraften i kultur er udiskutabel. At vi ikke som samfunn forstår hva det har av innvirkning på fellesskap og samklang, er over min fatteevne. Jeg kjenner på at jeg må synge mer åpenlyst, for det er faktisk helt vanlig her, og jeg vet jo godt hvor viktig det er å synge.

Vi merker jo at vi er gjenkjennbare. Vi har vært her før en gang. Da vi spaserte inn i Kartong en kveld, var det flere som ropte på oss. Hun som hadde solgt Arve en lampe lurte på om den virket, siden han ikke hadde vært tilbake og fortalt om det. Han vi traff i september var superglad for å se oss og husket godt hva vi heter. Han ble med oss på bar.  Jeg følte det etter hvert litt ubehagelig at vi ikke bød ham på noe, så han gikk nesten motvillig med på å ta imot en flaske vann. Han ville gjerne få tilby oss noe bedre en annen gang. Dette føles så rart. De har så uendelig mye mindre enn oss, og så vil de ikke ta imot noe, men de vil gi mer til oss. For de vil prate og finne en vei til Europa. For i Europa, der har de penger. Og penger er roten til alt godt… Og derfor tar unge menn sjansen på å reise i overlastede båter til Gran Canaria, for å søke lykken, å få en inntekt, så de kan lage et stort, fint hus i Gambia, som de aldri får tid til å oppleve. Mange drukner på overfarten. Flere kommer seg til Europa og får seg en dårlig betalt jobb, og sliter med dårlig samvittighet for ikke å kunne gi til alle hjemme som spør. Det er tydeligvis et misforhold mellom penger og det en del gambiere tror penger er. De tror det er noe som vokser som gress i Europa. Noe vi har uendelig mye av. De tror vi bare kan gi penger, for vår kilde er utømmelig. Barna vil til Europa for å spille fotball profesjonelt, de unge vil dit for å tjene penger. Penger er stress uansett hvor du bor. Det er det jeg vil vekk fra. Pengestresset.

Det er klart at jeg ikke unnslipper penger, men det gir meg et annet perspektiv. De ser helt annerledes på det, og jeg, som overpriviligert nordmann, skjønner jo at penger ikke varer inn i himmelen. Jeg kan spare, jeg vet hvordan man ikke skal ødsle. Jeg gjør det ikke selv om jeg kommer hit. Om de vil jeg skal kjøpe en trefigur fordi de trenger penger, klarer jeg fortsatt ikke fylle huset med ting jeg ikke trenger. Men jeg har en del å gi her hvor jeg bor. Det føles veldig verdifullt. Maling, utnytting av ressurser som skjell og palmer og kreativitet, oppmerksomhet, takknemlighet, glede, det er jeg mer enn villig til å dele. Og verdien av det virker mye større.

Jeg tror vi har havnet på rett sted. På vår eco lodge  oppsøker barna oss uten å be om noe. Når de får male eller spille kort, bidra med å lage hull i skjell eller kutte opp palmeblader, er de mer enn fornøyde. De har en beskjeden oppmerksomhet og nysgjerrighet som bidrar til noen magiske øyeblikk. Jeg gleder meg sånn til konteineren kommer, med maling og lerret og godt papir, med garn og gudene vet hva. Og fotballer. Og klær. (og glass! Hver gang jeg kommer har de ett vinglass som knuser etter kort tid) nei, jeg gleder meg til å få bidra positivt.

Vi har vært på noen markeder og opplevd forskjellen på å være turist og å trenge noe konkret til heimen. Det er to forskjellige ting. Vi skal jo ikke ha nips eller noe vi kan lage selv. Vi skal heller ikke bare «kikke» I Brikama, det enorme markedet med enormt masse folk, biler, ting og mat, opplevde vi å bli kjeftet på når vi drasset på kamera. Men når vi bare skulle handle såpe, kniv og vaskeklut, var det ikke ubehagelig i det hele tatt. Ingen maste på at vi måtte sjekke deres bord, bås eller butikk. Det er verd å oppleve, for det er så annerledes. Et folkehav av utrolig vakre mennesker iført de vakreste gevanter – noen har egentlig bare stoffstykker i glade farger. Noen har også ekstremt flotte formsydde kjoler, om de så selger fluebefengt fisk. Siden landet er hovedsakelig muslimsk, går de fleste damer i side kjoler. Da ser det jo automatisk ut som fest. Når barna ser oss, lyser de opp og roper Toubab og vil ta oss i hånden. Det gjelder faktisk ikke bare barn. Vi føler oss som regel veldig velkommen.

Craft markeds er en annen greie. Det er mer turistmarkeder hvor de selger masker og figurer, klær og stoff, og kurver av ulike slag. Lokalt håndverk. Der er det færre handlende, og kamp om kundene. Alle vil at du skal se på boden deres, om ikke for å handle denne gangen men kanskje neste. Men hvor mange trefigurer trenger man, liksom? Vi har fremdeles noen hjemme i Bergen etter Arve sine besøk her for 30 år siden. Maset gjør at vi går før vi har sett alle bodene. Ikke særlig smart markedsføring, akkurat. Det er litt som en fysisk versjon av det vi opplever på sosiale medier for tiden. Stress. Men jeg ville altså ha noe. Maling, en kurv til inspirasjon, en duk til hagebordet. Det som barna skal sitte å male ved, men som ikke ser ut i måneskinn. En duk vil gjøre bordet vakkert når ingen skaper noe der.

Og så var det fiskemarkedet. Vi var der i går. Det er skikkelig sjarmerende, stinker fisk og avslører en relativt farlig fiskeindustri, hvor store trebåter avleverer fisk til unge menn med kasse på hodet. Jeg har blitt fortalt at drukning er et problem. Vi går litt rundt og kikker, en mann ønsker oss velkommen med de vanlige spørsmålene om hvor vi er fra, om det er første gangen her, og tips til hva vi kan se på. Jeg kjenner jeg blir irritert, men målet er jo å finne strategier for ikke å bli irritert, men heller ikke la dem tro at det er smart å være så innpåslitne. Jeg forteller at vi skal være her lenge og er dritgode på å finne på ting selv, og liker overraskelsene det medfører. Når noen unge gutter sier «Give me money» forteller jeg dem at det er uhøflig og at man ikke kan spørre sånn. Håper de lærer. Det kan jo godt være at det er engelsken deres som er begrenset til kommandospråk. Vi kan jo ikke akkurat bare dele ut penger til alle som spør. Da får vi jo ikke råd til å være her.

Vi har vært på the Strip i Senegambia. Turistområdet. Det er greit å se, og av og til er det hyggelig med den slags liv og røre, men der er det sånn tigging og masing som bare er stressende. Jeg håper ikke turistene som kommer dit tror det er sånn det er. For i all hovedsak virker gambiere veldig rause og imøtekommende og positive. De kan være så hjelpsomme at vi vestlige blir mistenksomme. Noen ganger avkrever de penger etterpå, så det kan være greit å være forberedt. Jeg har for eksempel aldri hatt penger ved ankomst, så hvis jeg har gått på do, har jeg ikke hatt penger til hun som står for renhold og dopapir. Det føles ikke godt. Det er jobben hennes, så da synes jeg det er rimelig at hun får en slant. De som bærer tunge kofferter for deg likeså. Andre som bare «tar seg en jobb», som for eksempel å spille dårlig musikk for deg mens du lytter til noe annet, synes ikke jeg det er rett å betale for. Men de setter altså argumentasjonen i perspektiv. I Norge er det mange som sier at folk bare skal ta seg en jobb, men jeg skulle sett det skje der. Det går jo ikke an. Ingen hadde betalt for tjenester de ikke har bedt om.

Men nå er vi altså ikke turister. Vi er hjemme. Vi har et hus med hage, en mann som raker løv utenfor og tømmer den fulle bosskurven (som ble laget av disse palmebladene), noen unge menn som gjør istand et nytt hus ved siden av oss, støper seng i betong og legger fliser rundt, for det er billigst. En slektning som er ekspert på sitrusfrukt kom hit i går og bisto i planting av appelsintrær rett bortenfor huset vårt. Vi har selv både papaya- og banantre i hagen, i tillegg til de bladrike tambatrærne som gir plassen sitt navn. Tamba Kuruba betyr ansamling av tambatrær. Jeg tenker å dyrke tomater og agurk og sånt, så vi kan høste vårt eget. Vi har to minutter til stranden, noe som gjør det forholdsvis kjølig her. Det betyr egentlig bare levelig. Vi trenger ikke bade hele tiden. Det er faktisk så mye bølger at jeg tror jeg må skaffe meg kontaktlinser, for det kan fort gå med noen brillepar. Livet er rolig, vi får tid til å tenke over hva vi trenger, vi får tid til å lage det selv, vi får tid til å tenke og kjenne på behov. Det er det jeg trenger mest. Men altså, mye å ta seg til, mye å glede seg over, og jeg har så lyst til å ta imot gjester snart! Dette må bare deles. Vårt retreat er egentlig bare en annen måte å leve på. Å komme bort fra det vante og se at ingenting trenger å være sånn som er opplest og vedtatt. Våre behov er egentlig noe helt annet enn opptjente pensjonspoeng. Det er ro i sjelen, tid, natur, mulighet til å skape, mestre, prøve og feile. Feiling er nemlig nyttig. Nei, jeg kan fortsette å pludre i det uendelige, men jeg må faktisk ut og få meg en god frokost, bestående av egg, frukt og peanøttsmør. Alt helt kortreist.