Nå har vi vært i Gambia i godt og vel en uke, og tiden er vel inne til å oppsummere litt. Det er ikke fritt for at det kan gå litt i surr når det går lenger tid. Det er mange detaljer som oppleves stort i en startfase på et nytt sted. «Så du den fuglen? Heiane, den var helt rød!» eller «de veikantene er jo livsfarlige». Eller det at det går kyr og geiter i veien, eller i hagen, for den del. Alt som blir vanlig etter hvert, er fremdeles kjempestort. At himmelen er så stjerneklar når der ikke er noen lysforurensing. Lyden av sirisser og bølgeskvulp. At strømmen er borte i mange timer og vi ikke har tilgang til Internett. Sånt er trolig sånt som vi blir vant til. Men nå driver vi og legger merke til det.

Vi landet i Gambia lett forsinket, i tretiden, natt til 2. januar 2026. Der ble vi møtt av en forholdsvis opplagt ung mann, sønn av eier av eco lodgen vi skulle til. På kjøreturen ble han oppringt av sin far, som ikke bare ville vite om vi var landet, men som faktisk møtte oss da vi kom frem i firetiden på morgenen. Vi ante ikke hva som ventet oss. Skulle vi bo i en hytte, som sist, eller skulle vi faktisk bo i huset vårt? Jeg våget ikke å håpe på det siste, men det var sånn det var. Huset var ferdig oppført, og vårt soverom og bad var ferdig, flott seng oppreid på en smakfull måte. Blomster i «vaser» (ølflasker kledd i aluminiumsfolie) og velkomsthilsen. På terrassen sto der stoler. Jeg skjønner at Lamin ville møte oss og se reaksjonen. De har sannelig stått på! Her kan jeg leve, kjenner jeg.

Rundt oss jobbes det hele tiden. Det vannes og bygges og plantes og gudene vet hva. Vi ser hvordan kunnskap går i arv og deles. Vårt hus er dyrere enn de andre. Vi har noen fordeler de andre ikke har. Murstein er billig, så det er ikke vanskelig å få laget et hus. Men når det skal ha varmt vann, innekjøkken, treseng med hodegavl, da er det plutselig en annen pris. Vi vet hvem som har bygget huset vårt, vi ser fremdeles når de skal inn og fortsette eller fikse. Det er ikke alt som blir beint, eller varig. Vi må bare akseptere det. Vi kunne selvsagt irritert oss, hvis vi ønsket oss selv så ille, men det er best å la det være. Det er nyttig. Når vi ser hvordan de lærer av feilene de gjør, og kanskje får tid til å rette dem opp, så er det lett å tilgi. Når vi skjønner hvordan mulighetene deres er for å oppnå våre standarder, kan vi ikke annet enn å bli imponert over hvordan de får det til. Musikk til arbeidet. Underlige utfordringer. Ingen papirer å følge. «Tegningene» over huset vi bor i ble jeg presentert for ved fotbevegelser. Her er deres rom, her kommer gjesterom. Når jeg tenker meg om, er jeg usikker på om det stemte med resultatet. Men hvem bryr seg. Det blir utrolig bra. Det ER utrolig bra .

Da vi kom, manglet mye. Det meste. Mye kommer i konteineren, som er ventet å komme 12. februar. En evighet. Vi kan ikke kjøpe sånn som kommer i konteineren. Dermed har vi behov som er teit å dekke ved å handle. Jeg trenger bosspann! Så når vi går en tur på stranden, er bosspann ganske langt fremme i prefrontal korteks eller noe sånt. Øynene skanner stranden. Menn som har sine jobber på stranden kommer for å hilse på oss blekhuder.  En av dem selger juice. På The Strip lenger nord er der tusen slike, som alle overbyr hverandre for å få solgt sin juice til deg. Her har vi bare sett denne ene, så vi slår til. Han hadde sikkert åtte appelsiner, en bøtte, et par bord, et par stoler og tak over hodet. Utrolig sjarmerende. Jeg fikk fotografere, Arve fikk spørre og grave, jeg så at der lå rester av palmebladene som var brukt til tak og spurt om jeg kunne ta. (Er du kunstner, spurte han, og akkurat her og nå er jeg vel ikke noe annet, så jeg sa ja). Det endte med at han hugget ned ferske palmeblader til meg og jeg tok det med hjem og laget masse greier av det. Ikke bare jeg, forresten, for når folk ser at jeg gjør noe, vil de hjelpe. Selv om noe var som han som skulle lage fuglehus til moren, for at det er en nyttig ting kan ingen komme fra, så ble der en viss fremgang. Vi laget matte i stedet for bosspann, men noen andre laget spannet. Så ble det såpeskåler og place mats, og noen barn hjalp meg å lage noe underlig kunstgreier vi hengte i taket ute. Palmeblader er utrolig fleksibelt. Det blir nok mer. Når vi får gjester, skal de sannelig få lov til å være med å leke. Mulighetene er uendelige. Er ikke det retreat, så vet ikke jeg!

Vi har opplevd konsert og leirbål med musikk og festival. Kultur er viktig. Det er et åpenbart internasjonalt lim. Da vi kom, spilte de opp til dans på eco lodgen vår. Det mest påfallende var en seks år gammel østerriksk jente som tok av på dansegulvet, og hvordan hun ble tatt imot, Mandinkadans er ikke lett å kopiere, men de er ikke så nøye på det her. Hun ble til de grader oppmuntret, og at hun drar herfra med et minne om å ha blitt sett er umulig å tvile på. Rundt leirbålet en annen dag fikk hun spille trommer til messingen av hennes eget navn. Kraften i kultur er udiskutabel. At vi ikke som samfunn forstår hva det har av innvirkning på fellesskap og samklang, er over min fatteevne. Jeg kjenner på at jeg må synge mer åpenlyst, for det er faktisk helt vanlig her, og jeg vet jo godt hvor viktig det er å synge.

Vi merker jo at vi er gjenkjennbare. Vi har vært her før en gang. Da vi spaserte inn i Kartong en kveld, var det flere som ropte på oss. Hun som hadde solgt Arve en lampe lurte på om den virket, siden han ikke hadde vært tilbake og fortalt om det. Han vi traff i september var superglad for å se oss og husket godt hva vi heter. Han ble med oss på bar.  Jeg følte det etter hvert litt ubehagelig at vi ikke bød ham på noe, så han gikk nesten motvillig med på å ta imot en flaske vann. Han ville gjerne få tilby oss noe bedre en annen gang. Dette føles så rart. De har så uendelig mye mindre enn oss, og så vil de ikke ta imot noe, men de vil gi mer til oss. For de vil prate og finne en vei til Europa. For i Europa, der har de penger. Og penger er roten til alt godt… Og derfor tar unge menn sjansen på å reise i overlastede båter til Gran Canaria, for å søke lykken, å få en inntekt, så de kan lage et stort, fint hus i Gambia, som de aldri får tid til å oppleve. Mange drukner på overfarten. Flere kommer seg til Europa og får seg en dårlig betalt jobb, og sliter med dårlig samvittighet for ikke å kunne gi til alle hjemme som spør. Det er tydeligvis et misforhold mellom penger og det en del gambiere tror penger er. De tror det er noe som vokser som gress i Europa. Noe vi har uendelig mye av. De tror vi bare kan gi penger, for vår kilde er utømmelig. Barna vil til Europa for å spille fotball profesjonelt, de unge vil dit for å tjene penger. Penger er stress uansett hvor du bor. Det er det jeg vil vekk fra. Pengestresset.

Det er klart at jeg ikke unnslipper penger, men det gir meg et annet perspektiv. De ser helt annerledes på det, og jeg, som overpriviligert nordmann, skjønner jo at penger ikke varer inn i himmelen. Jeg kan spare, jeg vet hvordan man ikke skal ødsle. Jeg gjør det ikke selv om jeg kommer hit. Om de vil jeg skal kjøpe en trefigur fordi de trenger penger, klarer jeg fortsatt ikke fylle huset med ting jeg ikke trenger. Men jeg har en del å gi her hvor jeg bor. Det føles veldig verdifullt. Maling, utnytting av ressurser som skjell og palmer og kreativitet, oppmerksomhet, takknemlighet, glede, det er jeg mer enn villig til å dele. Og verdien av det virker mye større.

Jeg tror vi har havnet på rett sted. På vår eco lodge  oppsøker barna oss uten å be om noe. Når de får male eller spille kort, bidra med å lage hull i skjell eller kutte opp palmeblader, er de mer enn fornøyde. De har en beskjeden oppmerksomhet og nysgjerrighet som bidrar til noen magiske øyeblikk. Jeg gleder meg sånn til konteineren kommer, med maling og lerret og godt papir, med garn og gudene vet hva. Og fotballer. Og klær. (og glass! Hver gang jeg kommer har de ett vinglass som knuser etter kort tid) nei, jeg gleder meg til å få bidra positivt.

Vi har vært på noen markeder og opplevd forskjellen på å være turist og å trenge noe konkret til heimen. Det er to forskjellige ting. Vi skal jo ikke ha nips eller noe vi kan lage selv. Vi skal heller ikke bare «kikke» I Brikama, det enorme markedet med enormt masse folk, biler, ting og mat, opplevde vi å bli kjeftet på når vi drasset på kamera. Men når vi bare skulle handle såpe, kniv og vaskeklut, var det ikke ubehagelig i det hele tatt. Ingen maste på at vi måtte sjekke deres bord, bås eller butikk. Det er verd å oppleve, for det er så annerledes. Et folkehav av utrolig vakre mennesker iført de vakreste gevanter – noen har egentlig bare stoffstykker i glade farger. Noen har også ekstremt flotte formsydde kjoler, om de så selger fluebefengt fisk. Siden landet er hovedsakelig muslimsk, går de fleste damer i side kjoler. Da ser det jo automatisk ut som fest. Når barna ser oss, lyser de opp og roper Toubab og vil ta oss i hånden. Det gjelder faktisk ikke bare barn. Vi føler oss som regel veldig velkommen.

Craft markeds er en annen greie. Det er mer turistmarkeder hvor de selger masker og figurer, klær og stoff, og kurver av ulike slag. Lokalt håndverk. Der er det færre handlende, og kamp om kundene. Alle vil at du skal se på boden deres, om ikke for å handle denne gangen men kanskje neste. Men hvor mange trefigurer trenger man, liksom? Vi har fremdeles noen hjemme i Bergen etter Arve sine besøk her for 30 år siden. Maset gjør at vi går før vi har sett alle bodene. Ikke særlig smart markedsføring, akkurat. Det er litt som en fysisk versjon av det vi opplever på sosiale medier for tiden. Stress. Men jeg ville altså ha noe. Maling, en kurv til inspirasjon, en duk til hagebordet. Det som barna skal sitte å male ved, men som ikke ser ut i måneskinn. En duk vil gjøre bordet vakkert når ingen skaper noe der.

Og så var det fiskemarkedet. Vi var der i går. Det er skikkelig sjarmerende, stinker fisk og avslører en relativt farlig fiskeindustri, hvor store trebåter avleverer fisk til unge menn med kasse på hodet. Jeg har blitt fortalt at drukning er et problem. Vi går litt rundt og kikker, en mann ønsker oss velkommen med de vanlige spørsmålene om hvor vi er fra, om det er første gangen her, og tips til hva vi kan se på. Jeg kjenner jeg blir irritert, men målet er jo å finne strategier for ikke å bli irritert, men heller ikke la dem tro at det er smart å være så innpåslitne. Jeg forteller at vi skal være her lenge og er dritgode på å finne på ting selv, og liker overraskelsene det medfører. Når noen unge gutter sier «Give me money» forteller jeg dem at det er uhøflig og at man ikke kan spørre sånn. Håper de lærer. Det kan jo godt være at det er engelsken deres som er begrenset til kommandospråk. Vi kan jo ikke akkurat bare dele ut penger til alle som spør. Da får vi jo ikke råd til å være her.

Vi har vært på the Strip i Senegambia. Turistområdet. Det er greit å se, og av og til er det hyggelig med den slags liv og røre, men der er det sånn tigging og masing som bare er stressende. Jeg håper ikke turistene som kommer dit tror det er sånn det er. For i all hovedsak virker gambiere veldig rause og imøtekommende og positive. De kan være så hjelpsomme at vi vestlige blir mistenksomme. Noen ganger avkrever de penger etterpå, så det kan være greit å være forberedt. Jeg har for eksempel aldri hatt penger ved ankomst, så hvis jeg har gått på do, har jeg ikke hatt penger til hun som står for renhold og dopapir. Det føles ikke godt. Det er jobben hennes, så da synes jeg det er rimelig at hun får en slant. De som bærer tunge kofferter for deg likeså. Andre som bare «tar seg en jobb», som for eksempel å spille dårlig musikk for deg mens du lytter til noe annet, synes ikke jeg det er rett å betale for. Men de setter altså argumentasjonen i perspektiv. I Norge er det mange som sier at folk bare skal ta seg en jobb, men jeg skulle sett det skje der. Det går jo ikke an. Ingen hadde betalt for tjenester de ikke har bedt om.

Men nå er vi altså ikke turister. Vi er hjemme. Vi har et hus med hage, en mann som raker løv utenfor og tømmer den fulle bosskurven (som ble laget av disse palmebladene), noen unge menn som gjør istand et nytt hus ved siden av oss, støper seng i betong og legger fliser rundt, for det er billigst. En slektning som er ekspert på sitrusfrukt kom hit i går og bisto i planting av appelsintrær rett bortenfor huset vårt. Vi har selv både papaya- og banantre i hagen, i tillegg til de bladrike tambatrærne som gir plassen sitt navn. Tamba Kuruba betyr ansamling av tambatrær. Jeg tenker å dyrke tomater og agurk og sånt, så vi kan høste vårt eget. Vi har to minutter til stranden, noe som gjør det forholdsvis kjølig her. Det betyr egentlig bare levelig. Vi trenger ikke bade hele tiden. Det er faktisk så mye bølger at jeg tror jeg må skaffe meg kontaktlinser, for det kan fort gå med noen brillepar. Livet er rolig, vi får tid til å tenke over hva vi trenger, vi får tid til å lage det selv, vi får tid til å tenke og kjenne på behov. Det er det jeg trenger mest. Men altså, mye å ta seg til, mye å glede seg over, og jeg har så lyst til å ta imot gjester snart! Dette må bare deles. Vårt retreat er egentlig bare en annen måte å leve på. Å komme bort fra det vante og se at ingenting trenger å være sånn som er opplest og vedtatt. Våre behov er egentlig noe helt annet enn opptjente pensjonspoeng. Det er ro i sjelen, tid, natur, mulighet til å skape, mestre, prøve og feile. Feiling er nemlig nyttig. Nei, jeg kan fortsette å pludre i det uendelige, men jeg må faktisk ut og få meg en god frokost, bestående av egg, frukt og peanøttsmør. Alt helt kortreist.

I would like to know what changes you want to see in the world, and what you would do to make them happen.

I don’t know about you, but my dream is that all humans come together in the belief that we share the same basic needs: connection, love, a way to express ourselves, safety, and meaning. We thrive when we can trust our fellow human beings and follow our dreams and ambitions. If everybody had these needs met, no one would feel the need to harm others.

In my view, this has little to do with money. I felt the locals’ curiosity and positivity, and it made me feel safe. I already feel safe—that is my nature. I feel free and happy because I trust. More than anything, I trust that I am enough. Even if my trust is abused, I will still be safe. I dearly wish all humans shared this trust, because it is such a safe place to be. I am not afraid. This is who I want to be in the world. This is what I want to share. When you feel safe, you deeply want everyone else to feel safe—because safety begets safety.

I want to create a safe space for people to meet and express themselves, to just be, to learn, to understand their own limits and abilities. That’s all. That’s what I want my retreat to be. You might want it to be something else. But as long as you agree to the terms, that we all have the right to be ourselves and to figure things out, you are more than welcome to share your dreams with us.

The world needs change. It always has. Change is good. Not always, but there’s always room for improvement. Nowadays we see a world full of symptoms of disease. Overwhelm, burnout, pshysical as well as mental illness – it all points in one direction. We don’t listen. If we listen more to what our bodies are telling us, and we try to make better what is going wrong, we will be the change that we want to see in the world. Don’t blame others. Nothing positive comes out of blame. Make the change for yourself, and you will be happier, others might follow and become happier, but you are your responsibility, so as long as you are happy, that’s enough. Live by example, and others might follow. But they are not your responsibility.

I think this is how the world is going to change for the better. Do what you think is right, and make the world a better place, first for you, and then hopefully it will spiral.

Staying in a very poor country you will leave a little money behind for them to improve their lives slightly. You create hope. Showing them that you like it there, makes them proud. Trying to learn from them empowers them. Sharing your knowledge or worldly goods improves their lives. So little is needed for you to be a changemaker.

This is what I have experienced. We don’t need to go out of our way to help people. What we need to do is just be kind and grateful, and we help both ourselves and the common good. This is what I believe in.

What are your thoughts? What change do you want to be in the world?

Statusoppdatering: Det går seg til

Vi hadde levd lenge på Gambia Maybe Time før ting begynte å falle på plass i heimen, og jeg må innrømme at det tok på humøret. At konteineren vår fra Norge tok like lang tid, ga det hele et greit perspektiv: Det er ikke nødvendigvis så mye bedre i Europa. Hvor lenge alle tingene våre lå og duvet i den Engelske Kanal må jo gudene vite, og hvorfor får vi vel aldri vite.

Men konteineren kom – omtrent samtidig som vi fikk fart på kjøkkenet vårt, så vi har stått på og fått huset i orden (mer eller mindre) før vi reiser tilbake til Norge om en knapp uke. Så nå har jeg litt mer å si enn jeg klarer å systematisere, tror jeg.

Det ene er jo at med konteiner kommer et ansvar for å distribuere, og sjokket over alle som forventer å få noe. Det andre er at huset ditt endelig blir et hjem. Dessuten henger det tett sammen. Hjemmet vårt var fylt med ting som enten var våre private, eller som bare faktisk tok plass i vårt private hjem. For andre var det tydeligvis litt vanskelig å vite hva som var hva, og for meg var det jo ikke særlig hjemmekoselig å være omgitt av kasser. Det hastet litt med å få ordnet opp.

Jeg skal fortelle litt om hvordan jeg opplevde å fordele det vi fikk med oss av gode folk i Norge. Det var ganske lærerikt. For jeg hadde fått med meg masse klær og nyttige ting som skulle doneres. Hva betyr det å donere noe? Hva gjør det med folk som er vant til å bli donert til? Jeg er ikke sikker på om det alltid er like snilt å la folk bli vant til at det er sånn de får tak i det de ønsker seg. Det første jeg opplevde var at huset vårt plutselig ble veldig populært. Mange skulle hjelpe, og vi mistet oversikten over hvem som hjalp til og hvem som bare forsynte seg. Da noen stakk av med skoene mine, fikk jeg litt nok. Dette er jo ikke greit. Utdeling må i alle fall organiseres på skikkelig vis. Og det fikk vi gjort. Det ga mye mer mening å gi fotballutstyr til fotballag, for der var det i det minste trenere som kunne ta ansvar for at det ble riktig, og lagene hadde virkelig behov for det. Fire fotballag har blitt begunstiget med utstyr fra Norge. Det passer jo bra, siden det eneste de forbinder med Norge, er Haland og Odegard.

Vi fikk donert noen klær i noen landsbyer, og folk virket veldig takknemlige. Det er ikke like lett for dem bestandig å få tak i og råd til klær til barna eller seg selv, så det var en fin opplevelse. Dessuten fikk vi sett disse landsbyene, kommet litt inn på dem.

Fremdeles hadde jeg et hav av klær igjen, i usedvanlig god kvalitet, oppdaget jeg. Disse, samt noen andre ting, har jeg solgt til konteinersalg i området. Det forekommer meg veldig mye mer oppbyggelig. Disse som kjøper av meg for en så latterlig lav sum i norske kroner at jeg knapt forstår vitsen med å regne over det, får igjen selge det videre og drive business. Altså, de vedlikeholder sin egen, og kanskje andres, arbeidsplass. Mens jeg fikk penger som jeg kunne bruke til å gi jobb til en skredder eller flere, for å teste ut hvordan de fungerer her i gården. Jeg har fått laget noen kjoler til noen jeg kjenner i Norge, så jeg tenkte kanskje jeg skulle prøve å skape en liten økonomi rundt dette. For det er jo at pengene sirkulerer som skaper aktivitet.

Kvaliteten på det som gjøres her er rimelig lav, ofte. Tømrere, rørleggere, skreddere, elektrikere, malere -de vet liksom akkurat hvordan utstyret virker og hvordan få til det elementære, men estetikk kan de ikke. Lyset kommer fra hvite lyspærer plassert på et tilfeldig sted i taket. Fliser er gjerne av god kvalitet, men de henger ikke beint. Kjolene er sydd, men på innsiden er det ikke akkurat sånn som vi er vant til. Men det vi har opplevd, er at det går an! Altså at de vil gjerne lære. Nå kan de fleste rundt oss bruke vater, og vi har sett stoltheten i øynene på de som har mestret noe skikkelig bra. Så jeg tenkte å utforske disse skredderne litt. Om de kan klare å lage så fin søm at jeg kan selge det hjemme, for å få råd til å prøve enda mer. Utfordring herved delt.

Men det med business, altså, viser seg å være en bedre måte å drive bistand på enn å gi bort. Og mye gøyere. Da må vi forhandle, noe som avstedkommer veldig mye latter. Ingen av oss er særlig flinke på dette med å ta betalt, så jeg må si at jeg har kost meg litt i vår felles utilstrekkelighet. Det hadde ikke akkurat vært business å handle i Norge og selge det her, uansett, så da har jeg råd til å være helt ubrukelig. Anbefales. Det er den gøyeste handelen jeg har bedrevet.

Med konteineren kom solcellepanel, aggregat og 3D-printer, og ikke minst kjøleskap!!! (“Har du SMAKT så kaldt vann før,” spurte jeg i ekstase over å få gitt et glass til en gjest). Nå kan egentlig alt fikses. Vi har fått varmt vann, om enn ute i hagen. Der kan vi dusje, eller vi kan trekke slangen inn til mitt portable badekar på badet. Det er bare et tidsspørsmål før vi får innlagt varmtvann på kjøkken og bad. Vi har strøm når de andre ikke har det, for det trenger vi jo til 3D-printeren, som kan fikse alt annet her i verden. Nå tør jeg påstå at vi kan ta imot gjester over en lav sko. Så snart vi kommer tilbake etter en måned i Norge.

Jaja, og hagen begynner å få verdi. Selv om en ku tråkket i stykker den store agurkplanten min, har jeg flere på gang, og en tomat har allerede begynt å utvikle seg på sin solide grein. Jeg har sådd salatfrø og paprika, satt ned en ananas, samt bestilt pasjonsfrukt, avokado og jordbær… Så får vi håpe at vår unge gartner fortsetter sitt iherdige arbeid med å holde hagen både våt og ugressfri mens vi er borte.

——————–

Statusoppdatering: Bistand in real time

Av og til tenker jeg at denne verden overgår den villeste fantasi. Noen vil kalle det synkroniteter, mens jeg har det med å utbryte «ja, men selvfølgelig». Det er så utrolig at det må være sant. En sånn samtale hadde vi på tampen av i går. Den begynner selvsagt lenge før, for ellers hadde det jo ikke vært så utrolig.

Hvor skal jeg vel begynne. Vel. Kanskje med Banjul Belly. Det er ikke til å komme forbi at vi vestlige har det med å få litt vondt i magen når vi reiser i Afrika. Hygienen her ligner ikke på vår, for å si det sånn, så vi reagerer gjerne med magekramper og diaré. Ja, og så kan det jo begynne med tørr hud, for det får vi jo fort i solen. De som er forberedt, har sikkert med seg all verdens remedier, men ikke alle er sånn. Så veldig mange står der, da, og trenger det ene og det andre for å bøte på disse ubekvemmelighetene. Jeg tenkte som så at det må da gå an å finne noe lokalt. Ikke helt av meg selv, selvfølgelig. Det vanker alltid gode råd hvis du våger å fortelle hva du sliter med. Jeg lyttet, prøvde og googlet. Eller egentlig chatbottet, hvis det har blitt et begrep. Det viser seg at baobab hjelper mot vondt i magen, moringa er et supermiddel mot det aller meste, honningen her kommer fra så mange ulike planter at den nesten er eksplosiv i sin naturlige helseboost, både innvortes og utvortes, og sheabutter stinker, men gjør underverker for huden. Kokosolje kan bøte på lukten i tillegg til at den også er super for huden. Hvorfor handle dyrt på apotek, liksom? Eller kjøpe tynt skvip fra Europa? Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette skal jeg lage på mitt retreat og alle gjestene mine skal få. Men det er ikke så lett å bare dikte oppskriftene selv. Så vi ble introdusert for Susan. Vel, første gang var det vel bare produktene hennes, for hun var ikke hjemme. Men etterpå hadde jeg moringa nok til å dele med alle gjestene på ecolodgen, så hver gang noen nevnte mage, kom jeg løpende. Dette må vi jo bare selge her, tenker jeg. Så kom altså Claudia og klaget på nettopp magen, jeg løp hjem etter moringapulver, overlykkelig lurete hun på hvor hun kunne kjøpe tilsvarende. Siden hun er dårlig til beins, synes jeg at Arve sin veibeskrivelse virket i overkant avskrekkende, så jeg tilbød meg å kjøpe for henne. Jeg må jo likevel ha mye mer. Så jeg ba Lamin sjef organisere det, siden jeg vil foretrekke at damen er tilstede når jeg kjøper. Så satt vi der, da, i restauranten, da Lamin fortalte at nå er hun her. Her! Susan, the moringa Queen, i egen høye person. Hun kunne fortelle inngående om disse produktenes fortreffelighet, og innen hun hadde forlatt stedet med en avtale om å starte utsalg her på eco lodgen,hadde hun solgt alt hun hadde med seg.

Okei. Baren, eller resepsjonen, eller hva det nå er, var ikke akkurat så innbydende selge fra. Den består av et hull i veggen og en lurvete bokhylle med litt rot i. Heldigvis var alle de tomme ølflaskene som sto der fjernet. Nå fikk jeg en idé om at vi kunne kle den med ett stoff som ville få produktene til å skinne litt for seg selv. Lamins kone selger gardinstoff i fleng rett om hjørnet, så det er lett å få tak i.  Med ett var mange sysselsatt i prosjektet. Én trakk hyllen med stoff, Arve saget til ny luke og to andre unge menn hjalp å montere. Selv om vi lever i Afrika-tid, så er vi godt og vel i rute. Vi fortjente å sette oss ned og slå av en prat med våre venner tyskerne, som litt lattermildt hoderystende  bivånte de ørten gode naboene som jobbet etter innfallsmetoden. Det hele var ganske vakkert. Praten gikk, og faktisk var det så koselig at svensken som hadde gått for å legge seg, kom tilbake for å prate med oss.

Her er det historien blir spesielt fin. Svensken lurte på hva vi hadde for grunn til å reise til, og blir værende i, Kartong. Denne utkanten av en landsby hvor få turister finner veien, men som er så fredelig og sval og lokal av seg at det er litt underlig at den ikke er bedre kjent. Vel, jeg fortalte at jeg har lyst til å oppleve en verden som er motsatt av det jeg er vant til, for å få brynt perspektivene mine, hvorpå han fortalte at han er her med en veldedig organisasjon som har samarbeidet med Kartong, og hatt en utveksling hvor svensker har kommet hit for å jobbe med noe utviklingsarbeid, og noen herfra fikk komme til Sverige for å utvikle kunnskap som de kunne ta med seg tilbake. Og så fortalte han suksesshistorien om en dame som lærte å produsere helseprodukter av lokale urter og å skape seg en virksomhet utav det. Nå har hun flere ansatte i både høsting, produksjon og salg. «Det er vel ikke Susan?» spør vi. «Kjenner dere henne?» spør han, veldig overrasket. «Ja, selvfølgelig,» utbryter jeg, for selvfølgelig, etter en drøy måned er vi vel lommekjente her. Klart vi kjenner Susan. Så da jeg fortalte at det var for henne vi laget om baren, følte jeg på en enorm stolthet. Snakk om flaks, snakk om reelt bistandsarbeid! For hver person som kan klare å skape en virksomhet de kan leve av, for hver person de kan gi arbeid, jo flere kan bli værende i dette fine, men fattige landet hvor det er håpløst vanskelig å finne arbeid. Så lite, og samtidig så uendelig mye.

Så til de som lurte på hva vi skal her nede, så er svaret faktisk å ta de mulighetene som dukker opp og se hvor i all verden det fører oss. Det føles ubeskrivelig tilfeldig, riktig, fantastisk og energigivende. Kort sagt gøy. Nei, jeg ante ikke at det var dette vi skulle, for jeg visste jo ikke hva som ville møte oss. Men uansett hva vi får opp i hendene våre, eller hva vi finner på, så virker det å ha en positiv effekt på samfunnet her, en liten bit av gangen.

Andre statusoppdatering:

Nå har vi vært her i over en måned og bor i et ganske stort hus som enda ikke er særlig innredet. Vi venter fremdeles på den berømte konteineren som snart ingen tror på lenger, og som har blitt en stående vits. «Vi har det i konteineren»… Ja, særlig. Det er jo ikke den ting vi ikke har der. Det er ikke tull engang. Solcellepanel, batterilader til drillen (…) klær og motorsykkel – alt mulig. Så her sitter vi og venter. Imens har jeg laget opptil flere bossbøtter til de ymse bad og andre rom av palmeblader, jeg har malt stuen isfarget, du vet, den som er en blanding av alle tricolor-fargene. Det går nå sakte på en form for frem. Jeg kan jo ikke kjøpe inn noe som allerede finnes i konteineren. Enn så lenge tror jeg på at den finnes fremdeles. (Arve sa at den nå er på vei inn Thamesen! Etter en tur til Frankrike først. Det har hittil gått halvannen måned, og teorien heter at den når Afrika 11. februar. Og på nå, 24. februar i Gambia.) Det er vel bare å smøre seg med tålmodighet, og akseptere at Afrikatid ikke er et begrep som kun gjelder Afrika.

Det siste nye her er at folket har gjort et forsøk på å lage kjøkken til oss! Vi ble forespeilet et europeisk kjøkken, og jeg tror egentlig at de tenkte at så lenge det var innendørs, var det sikkert europeisk. Alt er galt. Vasken er i hjørnet og litt kronglete å komme til, fordi de måtte ha komfyren foran vinduet, siden det var for lavt plassert på veggen (i tilegg til seriøst skjevt), og da brenner du deg i rumpen hvis du skal bruke disken til å kutte grønnsaker på og sånn. Ekstremt dårlig utnytting av et rom. Så mens jeg drev og klødde meg i hodet over hvordan dette kunne bli et anvendbart kjøkken, flyttet det inn et tysk ektepar i nabohuset. En arkitekt!! Som har en ambisjon om å lære opp en av de unge mennene her til å måle og gjøre ting etter en viss kvalitativ standard. Snakk om timing. Så nå har Pamodo fått i oppdrag å overse rivingen av kjøkkenet og ta mål, så de sammen kan lage noen alternativer som vi kan velge i. Resultat: Vi får et arkitekttegnet kjøkken, Pamodo har noe å øve seg på, alle lærer at det kan være lurt å gjøre ting etter tegning eller i det minste å ha tenkt seg om på forhånd, og alle er glade. Tro det eller ei. Alle jeg har luftet det for, med ordene «dette er ikke et kjøkken», har sett på meg med ansiktsuttrykk som sier at, nei, da er det sikkert ikke det, så da må vi gjøre det bedre. Jeg er minst like overrasket over hvor lett det er å si fra som hvor vanskelig det er å lage et europeisk kjøkken.

Ellers har vi hatt vår første gjest fra Norge! Per Helge hadde tenkt seg til Gambia, og Gunn-Helen hadde tipset om å ta kontakt med oss. Stor suksess. For det første førte det til at vi fikk ett gjesterom klart på kort tid. En enorm seng med gavl og kommoder og gardiner og alt. Han hadde en fantastisk tid her. Vårt eget Lodge-band, eller mandinkamusikkgruppe, spilte rundt bålet en kveld, og så hadde han et ønske om å høre kora. Jeg nevnte det da vi hadde vår første delelunsj, og han fortalte at han hadde hørt en som heter Sanjally i Norge, og syntes det var helt fantastisk. Haha. Vi kjenner da Sanjally gjennom Grete Belinda, som var den som fikk oss til Gambia i utgangspunktet. Så vi tok like godt Per Helge med på besøk til Grete Belinda, hvor vi fikk privat konsert med Sanjally på kjøkkenet hennes. Utrolig intimt og vakkert. Per Helge fikk oppleve Brikama og Banjul og Tanji, som alle er veldig folksomme og kaotiske. Dermed fikk han skikkelig kjent på den enorme kontrasten til idyllen vi har her på Tamba Kuruba. Og så var vi på barrakudafiske. Og nei, vi fikk ikke barrakuda. Jeg fikk noen stjernefisk som ble kastet uti igjen (De er ikke så veldig preget av kroken, visstnok, så det var ikke fare for at de skulle flyte). Vi fikk en butterfish med skarpe tenner og skinn som kan skrelles av å ta med hjem til middag. Heldigvis. Vi hadde fått grei beskjed om at «no barracuda, no home», så det var bra vi i det minste hadde en erstatning.

Trusler til tross. Det er så fredelig her at det er ikke til å tro, og likevel utrolig sosialt. De som bor og jobber her er både vennlige, strålende og oppmerksomme og ønsker å lære av oss, og turistene som overnatter her blir med i gjengen. Noen driver og øver på koramusikk, og vi har altså vår egen musikkgruppe. De innkalte for øvrig til møte med Arve og meg for å finne en løsning på hvordan de kan skaffe egne instrumenter, så de ikke trenger å reise bort for å øve. Så da har vi noe å fundere på. Arve ba dem finne et navn, og de endte med navnet som Arve selv foreslo: Tamba Trio. Jeg er usikker på hvorfor han synes det er morsomt å kalle en gruppe på fem-seks-syv for trio, men alle var skjønt enige om at de måtte hete det. Så da så. Vi er helt enige i at de godt kan øve her, for det vil øke sjarmen med stedet og gjøre det lettere å ha konserter her. Så vi må finne på noe. Det er ikke tvil om at de blir bedre og bedre jo mer de øver, og stemningen rundt bålet er høy.

Ellers har vi fått forlenget opphold frem til mai. Etter tre måneder kan vi visst søke om permanent opphold eller noe. Immigration Officer Ibrahim kom hjem til oss for å hente pass og sånn, og senere inviterte han oss på en stor fest med klubben – det som tidligere var et fotballag, men som har holdt kontakt gjennom årene med denne årlige festen, hvor alle spyttet i til mat og baobabdrikke. Dagen ble brukt til å lage mat sammen, spise sammen, ha allmøte med valg, før de åpnet opp for dans. Vi kom klokken elleve, som invitasjonen tilsa, og ventet til klokken seks til «programmet» skulle sette i gang. («you will like it».) Det meste var taler på mandinka, før de hadde valg. Både formann og speaker ble skiftet ut med kvinnelige utgaver, så det var jo interessant. Og så lærte vi litt om hva fattigdom er. For disse er fattige, og hjelper hverandre i nøden. I ramadan er det ekstra prekært, og da sørger de for at alle har sukker og melk. Jeg tipper at jeg kanskje donerer noe fra konteineren hit. Men altså, festen. Jeg følte egentlig at det var jeg som var programmet. Musikk fikk alle barna ut på dansegulvet, og i løpet av null komma svisj var jeg i full gang med å lære barnevarianten av mandinkadans. Den er noe mer energisk enn voksenvarianten, skjønte jeg, da de voksne kom i gang etter middag. Jeg så ikke så mye av det, da jeg selvsagt måtte danse med barna også da. Det er ikke sånn at de går og legger seg. Men de må vente til de voksne er ferdig med å spise før de får restene og kan spise selv. Og gjett om de var glade for at jeg ikke ville ha brusen jeg ble servert, eller couscousdesserten, siden jeg var mer enn mett nok. Interessant nok fortalte de at mat var blitt så dyrt, for de har ikke noen til å sanke ris lenger, og da må de kjøpe importert ris – enda Karton var et risdyrjeområde. Men barna går på skole og lærer seg ting som gjør at de ikke vil plukke ris mer, men uten at de egentlig kommer langt nok til å få jobb av det. Utdanning er ikke bare av det gode.

Alex fortalte forresten at han og noen venner, norske eller nederlandske, jeg husker ikke hvem som gjorde hva, hadde reist oppover elven til en svært fattig landsby med noe klær. Jeg spurte om jeg kan være med en annen gang, når den berømte konteineren er på plass og tømt, og det syntes han visst var en veldig fin idé. Arve også. Han har veldig lyst på en båttur up-river.

Og så fant vi til min forundring at rett nedi gaten her finnes en liten kunstskole for barn. Drevet av to belgiere, kan barn lære å spille balafon (nå av tidligere elever, og en av dem er faktisk vår balafonspiller, og den som faktisk eier sitt eget instrument), og annen kunst. På området hadde de vaktler i alle størrelser (jeg fikk se helt nyklekkede!) og høns og faktisk en vaskemaskin, så de kunne drive vaskeri! Den belgiske damen jeg snakket med hadde fått tak i en helt ny en via sitt belgiske nettverk, for å skape jobb til lokalbefolkningen. Jeg er litt imponert over hvor lite som skal til for å bidra positivt her. Uansett, jeg vet jeg har noe kunstutstyr jeg kan avse og donere til skolen, og jeg har allerede spurt om de trenger frivillige.

Ja! Og så har vi tatt opp haikere langs veikanten. En av dem var på vei til skolen. Han studerer til rørlegger på en norskfinansiert yrkesskole i nærheten! Og DET trengs, for jeg har snakket med «rørleggeren» som fikser våre rør. Han har lært rørlegging ved å følge etter en tidligere rørlegger på stedet, som visstnok ikke var særlig god. Så vi har verken vannlås eller varmtvann enda. Eller kjøkken, men det er jo i og for seg en annen sak. Men det var interessant å snakke om utdanning. Han har VELDIG lyst på det, men det koster penger. Skolen hadde startet opp med gratis undervisning, men det førte til at elevene kom på skolen for å henge og uten å legge inn noe arbeid i å gå der. Så nå har de altså skolepenger, og det er tydelig mer prestisje å gå der.

Vi har hatt noen kjølige dager hvor det har vært greit å male stuevegger og gjøre litt annet kreativt (22-23 grader er iskaldt!), men strømmen har vært borte i timevis, så vi har ikke hatt internett. Det er sikkert sunt på mange måter, men jeg merker at jeg som er vant til å gjøre ting med en gang, står i fare for å glemme det meste. Det var vel kanskje litt av grunnen til å reise hit. Stresse mindre, glemme hva vi tror er nødvendig å huske på, sånn at vi senere ser det i perspektiv. Hva var det som var så viktig, egentlig? Men altså, hvis jeg glemte bursdagen din eller ikke fikk med meg de siste nyhetene, så kan jeg skylde på manglende strøm og kontakt med verden. Og kanskje det egentlig ER viktigere å kjede seg litt? Her fører det fort til flere papirkurver i flettete palmeblader. Jeg kunne ikke solgt dem, men jeg tror de gjør nytten en stund. Og når de ikke gjør det lenger, er jeg sikkert blitt flinkere – kanskje jeg til og med har lært meg noen teknikker.

Vel, det var en liten statusoppdatering herfra! Jeg gleder meg fortsatt til å få mer besøk! Jeg tror jeg skal skynde meg å male noen soveromsvegger før bestillingene begynner å renne inn!   

Sånn ser det ut når mørket faller på og sang, dans og ballafon- og trommespilling inntar plassen!

---

Første statusoppatering etter ankomst 2026:

Klokken cirka 0300 den andre dagen i 2026 landet vi i Banjul og ble hentet av et medlem av vår nye familie. Vi var ikke lite spente. Vi visste vel knapt om vi hadde et skikkelig sted å sove. Men joda. Vel fremme ble vi møtt av Lamin, familiens overhode, ecolodgens eier og den som hadde vært prosjektleder for byggeprosjektet vårt. Jeg skjønte hvorfor da jeg så hvor vi skulle sove. Selv om huset ikke var ferdig, var soverommet vårt skikkelig fint innredet med stor plassbygd seng, lekkert oppredd med svaneformete håndklær, og annet oppbevaringsmøblement. Baderommet vegg i vegg var også godt nok til å kunne tas i bruk. Etter at vi hadde våknet dagen etter fikk vi håndklerack, gardinstenger og penere belysning. Alt servert med en sånn glede at tålegrensen er høy for det meste. Skjeve vinduer og … nei, gi deg, Trude, ikke tenk på det engang. Det skal ikke være perfekt. Det er derfor vi er her. For å senke kravene og bli enda mindre tilbøyelig til å bli irritert. For hvem straffes mest for at man er irritert? Jo, en selv. Og irritasjon kan ofte være helt unødvendig.

Huset er rommelig og vennlig, har en porch og en liten hage og lokalt bygde hagestoler. Bølgebrus og fuglekvitter, bare overdøvd av sirisser, både vekker en og luller en i søvn. Vi skal saktens klare å leve med noen skjønnhetsfeil. Eller sjarmpletter.

Det er gjester her på lodgen. Da er det vel naturlig, en fredagskveld, at det spilles opp til halloi. Familiens sønner, både ekte og adopterte, stiller med trommer og sang, og dansen dras alle inn i, enten en er familie eller gjest. Det er ikke så lett å få dreis på dansen her. Det virker ikke som om der er noen regler, kanskje utenom å være mest mulig energisk. Det setter fort flinkhjernen i krisemodus. Hvordan er man med i denne gjengen? Hva er riktig måte å danse på? Glem det. Det er ikke vits i. Trøtt som en strømpe må jeg til pers og bare la rytmen overstyre tankene om rett og galt, og jeg tenker at dette er sunt. Dette setter sannelig hodet på prøve, og konfortsonen til sides. Dette kan jeg ikke. Men er det noen som kan? Er det noe å kunne? Jeg ber hodet holde kjeft for å lytte til kroppen og dens respons på trommerytmene. Jeg gleder meg til å beherske dette. Til den dagen da kroppen forstår og hodet slutter å bry seg. Dette er akkurat det jeg er her for. Å la hodet få fri og bare la det flyte. Være natur. Jeg gleder meg sånn til å ta imot gjester som trenger akkurat det. Fri fra hodet for å kjenne etter hva kroppen trenger å våge.

Dette kommer til å bli bra. Utfordrende og spennende. Jeg er glad du følger med!

Intervju om Gambiaprosjektet november 2025

September 2025

Gambia, Kartong, Dag 1

Kartong, Gambia, Afrika. Livet går sakte. Uten at det er kjedelig, tro det eller ei. Det er et yrende liv av alt mulig rart. Jeg sto opp halv syv for å fotografere fugler, etter anbefaling fra de som driver stedet. De visste ikke at jeg ikke ar fotoutstyr godt nok til å takle grålysningen, at speilløst er for tregt for fugleflukt og at autofokusen min tok dagen. Jeg tror jeg lander på at jeg må ta tiden til hjelp og ikke stresse over manglende blinkskudd. Tid har vi jo i massevis. Jeg er visst allerede påvirket. Tid har vi i massevis.

De ansatte våknet etter hvert. En dro for å bade, mens en annen ga oss kaffe. De ansatte er egentlig bare storfamilien som har diverse oppgaver rundt på området. Her er mange små, runde hytter med stråtak som vi må leite litt for å finne, men jeg fant alle mens jeg lette etter fugl. For et vidunderlig rolig sted, på sett og vis. Fuglekvitter og bølgebrus er kanskje ikke akkurat stille, men det gir sjelefred. Så da vi var godt plassert ved restaurantbordet vårt, eller resepsjonen alt etter som, der hvor det er internett, anyways, kom Aisha med kaffe og purte når i ville ha frokost. Artig, siden vi hadde bestilt til klokken ti, og klokken nå var akkurat åtte. Whenever, sa vi, så da fikk vi tidligere frokost. Sjefen sjøl kom og sa: «Skulle ikke dere ha frokost klokkenn ti??? og så sa dere ingenting til meg?» og så lo han godt. «Time is not important here». Nettopp. Det er nettopp det vi er her for. Ingen stress. Mye å gjøre, når det passer seg sånn. Tempoet er rolig, for det må være det. Men med 26 barn er det ikke så få av dem som kan hjelpe til.

Ja, for sjefen har fire koner og en hel haug med barn. Mange små, men også mange voksne. Mange arbeidshender til å bygge stedet, men det er ikke mye stress å skue. Alle er hyggelige og imøtekommende. Noah viste oss rundt i landsbyen, og tok oss hjem til sjefen sjøl, så vi fikk se hvordan de bodde. Der var en av konene, som tok på seg finklærne for at vi skulle få se og fotografere. Eller kanskje hun faktisk hadde tenkt å gå med dem uansett, for damene er grådig fint kledde her.

Man altså, vi fikk en omvisning av dimensjoner. Og etterpå ville han ikke egentlig ha penger. Hva skulle vel han med det? Han trengte jo ikke penger. Tenk det. Jeg tror vi må legge fra oss noen forestillinger. Alle er sannelig ikke grådige. Eller kyniske. For hvorfor skal man være det når man har nok? Og penger har ikke nødvendigvis noe med saken å gjøre. Det er det vi virker å ha glemt. Og derfor også er jeg her. Hvis penger ikke er en issue, hvordan prioriterer vi da?

Dag 2

Denne dagen hadde vi planlagt båttur på grensen mellom Gambia og Senegal. Jeg sto opp grytidlig for å fotografere fugler i grålysningen. Det var ikke så nyttig, rent fotografimesig, for det var for mørkt for mitt kamera, og kameraet var for tregt. Dessuten var det for mørkt for øynene mine til å observere fargene. Men for en ro! Alene på området fikk jeg utforsket hele greien. Duven fra havet og fuglekvitter var alt jeg hørte. Jeg måtte bare bestemme meg for at tiden kommer til meg, så fuglebilder skal det nok bli etter hvert! Det er nå man skjønner at stress kan være valgfritt.

Vi ble kjørt til grensen, forbi grensevakter, inn til et fiskehavn. Masse smale trebåter, fiskere og fiskehandlere. Masse fine farger. Kapteinen var guide og fortalte om alt vi så. Om hva folk drev på med, om mangroven og østersene som både var mat og maling og materiale, om kvinnenes arbeid, om fiskerne og at det ikke var lov å fiske med garn i elven, om alle fuglene – han var fugletitterguide også – og så viste han oss enden av Gambia. Altså sørsiden og sandbanken som var den siste biten av land før elv og så Senegal. Vi så havnen på den andre siden av elven, eller det punktet hvor folk gikk i land. Det virker ganske mindre stressende enn på cruisehavnen i Bergen. Jeg ville svømt over, det er ikke lenger. Men de andre var ikke enige.

Vi spiste en enorm lunsj med grillet sjømat på restauranten på havnen. Hummer og tiger prawns og fisk på spyd og krabbe. Godt, men altfor mye.

Senere måtte vi til Brikama for å ta ut cash og skaffe simkort til mobilene til Hermund og meg. Det er ikke lett å bruke betalingskort eller overføre penger her i gården, det er kontanter som gjelder. Og simkortet, det kjøpte vi av en eldre dame på det gigantiske markedet. Simkortene lå på det vesle bordet sammen med noen flasker med noe drikke som hun solgte, hele eller halvfulle. Hun måtte ringe sjefene for å finne ut hvordan hun skulle gjøre for å skaffe oss nok gigabyte. Markedet er et syn. Utendørs, gjørmete, gatene forholdsvis fylt av boss, mens damene sitter der i sine vakre kjoler, eller de spankulerer med bøtter på hodet i sine like fine kjoler, og trafikken går omtrent i ett med fotgjengerne. Jeg våget ikke ta noen bilder der. Jeg tror kanskje folk ville blitt sure. Men det er et syn som hadde vært verd å dele.

Vi kjørte med Sheriff til en strandbar, eller restaurant, i motsatt retning av Kartong. Nå var det om å gjøre for mannfolkene i reisefølget å unnslippe fisk til middag. Det fikk de. Jeg unnslapp mer mat. Men på veien, altså, fikk vi oppleve hva regntiden gjør med gatene. De er ikke akkurat asfaltert. Så da Mercedesen vi satt i lekte båt, var det med hjertet litt i halsen vi håpte vi kom oss tilbake til lodgen vår. Men å avslutte dagen ved stranden er deilig. Bølger. Av med sko. La bølgeskummet kile føttene før middag, eller før ikke-middag, om du il. Jeg fikk et glass hvitvin. Hadde de hatt fruktjuice, skulle jeg gjerne foretrukket det. Her er det brus som gjelder, og øl og drinker er i salg. Men vin, altså, den anbefaler selv ikke bartenderne, stort sett. Men hjemme på lodgen fikk jeg hibiskusdrikk. Det var godt og visstnok utrolig sunt. Jeg får stole på at de har rett i at det hindrer disse

Jeg liker meg her. Det er så utrolig mye enklere enn det vi er vant til.

Dag 3

Dagen begynte med å finne passende kjole til marked i Banjul. En skikkelig fin men ikke akkurat strandvennlig kjole, som viste seg å være akkurat så ubehagelig som jeg trodde da Sheriffs bil brøt sammen, og vi måtte droppe Banjul. Vi gikk på stranden i stedet. Og så gjennom skauen for å finne en annen vei tilbake. Så vel tilbake til Tamba Kuruba skiftet jeg til shorts og T-skorte. Og joggesko, på grunn av en vond fot. Hvilket føltes omtrent like teit da dagens utflukt gikk til rockebaren Poco Loco ved en strand full av festkledde mennesker. Fy søren så fine farger de har, disse damene. Noen av mennene også, selv om du ser flere av dem i barisen så de får vist frem sixpackene sine.

På veien nordover kjørte vi gjennom Tanjeh, en landsby som stinket så mye av fisk at man fort forsto hva de driver med der. Det, tjukk brensensrøyk og diesel. Jeg hadde ikke orket å bo der, akkurat. Stint i folk som krysset veien mellom biler som tutet og folk som ropte Fuck you og så mange ord vi ikke forstår enda. Det var lørdag, så da så.

Vi var også nedom Kololi Beach for å sjekke om bartenderen vår fra sist var på jobb. Det var han ikke. Han har fri om lørdagene… Men damen som solgte meg kjole og gaveskjorter på nyåret var der. Hun sa at hun husket oss. Det skulle ikke forundre meg om det var sant.

Så, altså, Poco Loco. Det er ikke turistsesong, så der var ikke mange hvite mennesker, men mange lokale hadde funnet veien. Og selgere. Damer med frukt på hodet. En mann som ikke ga seg på at vi måtte kjøpe armbånd av ham selv om vi ikke likte dem. Vi kunne jo gi det i gave… Jeg kjenner ikke det barnet som ikke hadde laget tilsvarende selv med største letthet. Et par unge menn kom rundt og spilte tromme for oss uten hensyn til at vi hadde annen musikk bak oss, og forventet at vi ville betale for det. Fyren med hestedrosjen så ut til å ha gitt opp etter en dag uten inntekt. Jeg kjente at det ikke er her jeg vil drive retreat fra, akkurat. Her ha vi ikke så mye å lære. Bortsett fra det med å kle seg, da.

Det hadde vært mye kjøring på en dag, så det var på tide å kjøre enda litt mer, tilbake. Da fikk vi oppleve regntiden. Det kan sannelig regne i Gambia også. Vel hjemme fikk vi en skur som overgikk noe vi har opplevd i Bergen nesten ever. Kanskje. Vi lot pcene våre ligge igjen i restauranthuset for ikke å drukne dem, mens vi selv fikk en skikkelig dusj på vei hjem. Verken kaldere eller mindre trykk enn det vi finner i dusjen på badet.

Dag 4

Og dagen etter våknet herremennene med Poco Loco-syken. Diaré. Ikke at vi vet med sikkerhet hvor de hadde pådratt seg dette, men det var nå gøy å si. Men da ble det ikke Banjul i dag, heller. Nok en gang måtte jeg skifte fra Banjulkjole til mer strandvennlige klær, som jo selvsagt passer mye bedre i regnvær. Men jeg hadde allerede kjent på at vi stresset for mye. Vi er jo her for å stresse ned, for å kjenne på en annen måte å leve på. Så jeg takket dårlig internett og diaré i mitt stille sinn for en anledning til å ta tilbake tiden.

Fuglelivet er annerledes i regn. Jeg fant inspirasjon til å male et par akareller av fugler. Det var interessant, for i denne fukten boblet papiret og jeg vet ikke om bildene har tenkt å tørke med det første. Men poenget er jo å ta ting som de kommer, og for det de er. Sjefen sjøl så på bildene mine og sa at dette hadde barna elsket. De ville lært å like fugler.

Samme fyren som sa at han heller kunne ønske å se oss starte retreatet her enn å kjøpe en tomt borti streeten… Dette er ikke uinteressant, akkurat. Dette kunne jo vært bærekraftig. Så nå har vi masse å tenke på.

Senegal

Kartong er på grensen til Senegal, så det var ikke unaturlig å ta turen dit en tur. Vi var jo på elven en dag, så vi var ikke så overrasket da det viste seg at vi skulle ta samme lille grønne trestamme over som vi alt hadde sett. Største forskjellen var at vi denne gangen måtte gjennom grensekontrollen. Fikk stempel i passet og hele greien. Hele registreringen foregikk manuelt, men det var hyggelig og jovialt. Ikke minst, sikkert, fordi vi hadde med oss en representant fra myndighetene. Det var noe dårligere vær denne dagen. Det finnes ikke dårlig vær, sier vi, så da var det jo bare å ta av seg skoene og vasse ombord i båten, og sette seg blant en røys med folk som ikke ville la seg avfotografere. Jeg kan svømme og elven er smal, så det eneste jeg egentlig bekymret meg for, var vel egentlig kameraet mitt. Og muligens de andre som kanskje ikke kunne svømme. Men det gikk bra, vi kom oss trygt over, og på andre siden ventet en bil som taklet innsjøene som befant seg i veibanen der. Det er jo grådig fint i regntiden. Grønt og palmerikt. Og det som vanligvis er tørr sand var nå knallrød gjørme. Heldigvis har jeg bare sånne fine, myke sandaler. Jeg tok dem av og gikk barbeint. Vi fikk teste føttene i Abene. Det første som skjedde var at vi stakk innom en butikk hvor Arve fikk kjøpt seg en kniv og skar seg, så han måtte inn i neste butikk og kjøpe noe å tørke av blodet. Jeg sto egentlig utenfor hele tiden og snakket fransk med en danser som ville at jeg skulle fotografere kveldens forestilling, men vi skulle ikke være der så lenge. Men det var faktisk mye lettere å snakke fransk med en senegaleser enn med en franskmann. Da tør jeg knapt åpne munnen.

Vi tok en tur til sjøen og så på båter, og hele veien hjem til Kartong. Vi trodde DET var spennende, frem til vi fikk se verdens største, 2000 år gamle tre, og skipsverftet og fiskemottaket i Kafountine, Jeg klarte faktisk å argumentere med treomviseren at selv om vi kunstnere må støtte hverandre, kan vi ikke drive og kjøpe ting vi ikke trenger – på fransk. Og han tok poenget.

Kafountine, ja. Skipsverft. Fisketorg. Fiskemottak. Ikke helt som vi er vant til. Det kom folk fra hele området, så mengden folk var enorm. Noen ble kjempesint av å se et kamera, mens mange ropte ut at de ville bli tatt bilde av – det så nesten ut som at de var stolte av det de holdt på med. Flere slo av en kort samtale. Mens fiskemottaket, det var unge menn som spaserte ut i sjøen med kasse på hodet, so ble fylt med fisk fra båtene lenger ute. Mye av fisken skulle selges på markedet i Brikama, for eksempel. Og så fikk vi se at de faktisk laget is som fisken kunne legges på når den skulle langt avgårde. Vi var i grunnen ganske fascinert av folkelivet.

Deretter fikk vi oss et måltid hos Lamins slekt, før det begynte å bøtteregne. Å krysse elven i en trestamme i bøtteregn og lyn og torden føltes bittelitt mer skummelt enn andre veien, spesielt siden det både var småbarn og en moped ombord. Men overfarten er fremdeles kort, og på andre siden ventet tak over hodet til det lettet litt. Deretter måtte vi stemple oss inn igjen i landet hos grensekontrollen. Vel hjemme hadde vi ikke internett, så jeg fikk ikke delt bilder og sånn, men det er jo ikke lite man kan gjøre i mørket uten nett. Eller jo, det er litt lite. Men det er ganske sunt i blant. Jeg tror vi la oss gørrtidlig. Det er jo også bra, hvis man skal ha med seg soloppgangen.

Bintang Bolong

Vi ble hentet av Sheriff og tok med oss Omar til Brikama. For et kaotisk sted. Vi skulle ta ut penger, men måtte prøve tre minibanker for å få det til, inn og ut av trafikkorken. Sheriff kan kjøre i dette kaoset. Man må være søren så freidig. På veien fikk vi oppleve hans forhold til politiet. Svigerinnen, tror jeg det er, er trafikkpoliti. Hun stopper ham alltid. Denne gangen var det Arve som fikk gjennomgå, selv om Gambierne fikk skylden: Han hadde ikke sikkerhetsbelte på. Det hadde ikke vi i baksetet, heller, men der er det ikke påkrevd. Men det var i alle fall gemyttlig hver gang vi støtte på politi.

Å sitte ved siden av en innfødt gjør at man kan lære noe på veien. Langs veikanten står store tremøbler og sofaer, åpenbart til salgs. Jeg spurte om man bare kan stoppe og kjøpe. Jada, sa han. Eller du kan be dem om å lage etter dine spesifikasjoner. Tenk, skreddersøm er å finne langs hovedveien. En mye verre fortelling er at mange barn blir påkjørt av råkjørere. Jeg lurte på hva som var straffen for noe sånt. Da fortalte han at hvis politiet kom litt seint frem, kunne de bli drept av ungdom. Dt er visst en pågående sak, og forhåpentligvis ikke så vanlig. Men at barn vimser i veikanten langs hovedveien er et åpenbart problem. Det er jo nettopp der befolkningen jobber og selger sine varer.

Før vi returnerte til Brikama for å ta ut penger, kjørte vi over en dam i veien som var så ille at vi kalte den the Gambia River. Hvordan folk våget seg over i bil er en gåte. Nå lå der riktignok et hav av bildekk der, så det var nok ikke alle som klarte det like godt, men det forklarer hvorfor jeg reagerte med sjokk og vantro a jeg så en ny, rød, nyvasket Mercedes uten en eneste bulk. Det varer ikke lenge.

Alt dette bare på veien. Vi kom omsider frem til Bintang Bolong, i en varme som ikke var sann. Etter å ha sjekket inn i hyttene våre tok vi en tur bort til kaien, der hvor barna badet, de litt større fisket og de eldste satt og konverserte i skyggen. Barna flokket seg rundt oss, og en gutt spurte om vi hadde med fotball. Det hadde vi ikke. Men, sa de, de har i butikken! Så da gikk hele flokken på butikken og kjøpte plastball. Fotballgutta forsvant på et øyeblikk, mens alle de andre ble hengende rundt oss, guttene sloss om å få sitte nærmest de hvite mennene, jeg ble invitert i «bryllup» av en dame jeg kom i prat med, og fikk en lengre samtale på fransk med en fyr som eide en appelsinfarm og tenkte på å bygge hytter å komplimentere Bintang Bolong når de er fullbooket i sesongen. Nå er det utenfor sesong, så vi er alene overnattingsgjester. Det var ganske kult.

For etter hvert som mørket skred på, vi spiste akkurat passe stor middag, pratet med de unge jentene som var på vakt, skjedde magiske ting. Arve kom plutselig og fortalte oss at det var på tide å legge fra oss det vi hadde i hendene for å komme og se på himmelen. Det var stjerneklart. Melkeveien var like tydelig som alt annet der oppe. Det lynte. Arve leste eventyr for jentene, som lyttet med stor forventning. Det lynte flere ganger og strømmen gikk. Alt ble enda synligere der oppe, og så hørte Arve en lyd. «Hva er det som beveger seg der bak?» Og der viste det seg at en krokodille befant seg ved hytten vår. Den svømte utover, og vår lommelyktjakt på krokodille var i gang. Vi la oss sent, i et håp om at strømmen skulle komme tilbake – litt elektrisk vifte i taket sto nemlig høyt på ønskelisten. Den kom tilbake rett etter at vi var kommet inn. Vi la oss i himmelseng med myggnett rundt hele, som en mager trøst etter allerede å være totalt oppspist.

Vi sto opp til soloppgangen, spiste frokost på restauranten og tok en tur bort for å se på fiskerne. Sannelig hadde de ikke fanget en liten krokodille! I bånd og greier. Etter en aldri så liten spraderunde spurte mannen om bosslady ville kjøpe den og lage middag av den. Bosslady, det er meg. Jeg sa at kokken i huset vårt er Arve, så oppmerksomheten gikk dit. Arve ville ikke ha noen krokodille. Men etter en viss forhandling kom Arve frem til at han kunne kjøpe den mot at den ble satt ut igjen i elven. Så nå eier Arve en krokodille i Bintang-elven. (Den største bolong i Gambia).

Mandag. Jeg gikk alene til stranden fordi gutta måtte hvile eller etellerannet, og jeg var litt lei av bare å være under tak. Vel, alene og alene. Jeg kom ikke mer enn ut porten før en røys småjenter fulgte på. Før jeg visste ordet av det lå jeg på en strandstol med en ødelagt redningsvest under hodet, og jentefingre i full gang med å flette mitt lyse, strie hår. Vi hadde en liten stund sammen før de gikk, og en ung mann kom forbi med en stolpe over skulderen. Han slo av en prat, og jeg spurte «hva driver du med, da?» Jeg bygger strandbar til dere gode folk, sa han. Så sånn er det. Ting blir faktisk til av det de finner på stranden. Det setter vår dårlige råd i perspektiv. Vi har bare ikke råd til å kjøpe topp standard alt mulig akkurat når vi føler på det – men de har faktisk råd til å bygge selv om de ikke har penger. Tygg på den. Penger gjør oss jo fattigere enn mangel på penger gjør.

Men dette møtet gjorde uansett at jeg kom på at vi hadde lovet nabobaren å komme innom igjen. Så etter at Hermund var klippet og Arve barbert, og selvfølgelig vi hadde gjort unna det som var mulig å gjøre digitalt mellom strømbruddene, tok vi turen bort. Like før regnet kom. Og lyn. Og torden. Og mye mer regn. Vi var på nok et eventyr. Vi tømte baren for gambisk øl. Ikke fordi vi drakk så mye, men fordi de ikke hadde så mye. Men jeg fikk meg en god samtale med han som serverte, som fortalte om de som våget å ta turen over havet til Spania for å søke lykken, fordi de ikke fikk jobb her i Gambia, og som druknet på veien. Det er fryktelig høy arbeidsledighet her. Spesielt blant ungdom, og mange ser ikke for seg en fremtid her. Det er synd, for landet har så mye bra som de bare ikke får til å utnytte godt nok. Strømmen kom og strømmen gikk, og vannet steg i baren. Et lite opphold i regnet ga oss mulighet til å skynde oss tilbake til Tamba Kuruba, hvor alt var mørklagt. Vi kunne ikke engang se hvem som var der. Ingen strøm, ingen nett, men likevel klarte magikeren Isha å lage middag til oss. Vi fikk laget noen provisoriske lyspunkt ved å legge mobiltelefoner under flasker frem til stearinlys kom på plass. Nei, de lå ikke klar i en skuff. Noen måtte ut og handle i stormen. Det lynte og tordnet noe voldsomt. Etter middag kom Noa bort og spurte om foten min fremdeles var vond etter at jeg vrikket den for en tid tilbake. Det var den. Hoven og blå. Nå er det ikke lett å si hva som er hva, for foten var full i stikk og hoven av solen, men denne var hovnere enn den andre foten. Så han satte i gang å massere med tigerbalsam. Å, heiane, så vondt. Det minnet meg om Sheriffs påstand om at kvinner som har født tvillinger har spesielle evner og kan tråkke slike føtter friske. Jeg sa det til Noah, og han sa at de sier så, men det virket ikke som han var overbevist. Han hadde nå lært å massere hardt for å få det døde blodet til å flytte på seg. Foten så helt deformert ut etterpå, men jeg tror faktisk at det hjalp. Vi får nå se.

Morgenen etter var det fortsatt ikke strøm. Det ga meg tid til å tenke litt på disse vanskeligere tingene ved å bo i Gambia. Å mangle strøm er sannelig ikke bare-bare. Jeg kom til å tenke på den gamle mannen med strandbaren sørover på stranden. Han som hadde gredd steingulvet sirlig og laget et hjerte i inngangen, som viste meg stolt kjøkkenet sitt som var et lite rom med en gassdings på gulvet. Som viste oss sitt tidligere hjem som hadde brent ned, og som han måtte tjene penger for å ha råd til å bygge opp igjen. De jobber fra hånd til munn, så det tar tid. Forsikring har de ikke råd til. Det er mye her som er mangelvare, og jeg får så lyst til å bidra litt til å forenkle livene deres litt. Når vi kommer ned igjen må jeg ha med meg noe som vi ikke trenger men som må ha enorm verdi her. Jeg har lyst til å bidra på en ikke-påtrengende måte som ikke sier at jeg vet best, men som viser at jeg lytter og deler. Jeg har lyst til å vise i praksis at vi er en stor familie, vi i denne verden, som må støtte hverandre der hvor vi kan. Det jeg synes er aller mest spesielt, er at bare ved å være her og bruke penger på å handle hos dem, er vi til stor hjelp. Og kan vi hjelpe dem med å gjøre det enklere for oss å være her, hjelper vi dem også. Å trekke seg tilbake til landlige Gambia for å finne roen og balanse livet er faktisk ikke bare en egoistisk handling, men en skikkelig vinn-vinn. Aldri har jeg sett noen være så glade for turismen, for å vise frem sitt land, for se at der kommer noen som kan bidra til ris på bordet. Vi ser det ikke minst på barna som er oppdratt til å juble når de ser oss. Så de fortjener å få noe tilbake som ikke skaper de samme problemene som vi har skapt oss. Det er sånt som jeg tenker på en tidlig morgen med kun lyset fra en overskyet himmel og en vanvittig kakling fra fuglene gir et skinn av ny dag.

Etter noen småkjedelige timer med bøtteregn og ingen strøm, fant vi ut at en kjøretur kunne gjort susen. Vi fikk en av sønnene til å kjøre oss (enda Arve egentlig hadde lyst til å kjøre) en tur så langt sør som vi kom, over noe vanvittig mye vann i veiene og ut mot en kinesisk fiskefabrikk. Nok en ting som ikke så likt ut som i Norge. Der jobber nok folk under miserable forhold til luselønn. Men det er nok bedre enn ingenting.

Etterpå dro vi til Gunjur. Det var litt som fiskemottaket i Senegal, bare mye mindre. Og sjøen var mye større, i alle fall i dag. Jeg så bølgene slå over de stakkars fiskebærerne og spurte om det hendte at folk druknet her. Det fikk jeg bekreftende svar på. Det er ikke så lett å lære å svømme på langgrunne strender med hyppige bølger, så svært få gambiere kan visst svømme. Det gjør det nok ikke lettere når de søker en bedre fremtid i fremmede land med overfylte båter. Det er ikke få vi har snakket med som mistet en venn, et barn, et søsken i en slik ulykke i fjor.

Vi dro på restaurant. Vår sjåfør valgte en ny restaurant drevet av moren til en venn av ham, som også jobbet der. Den var slett ikke verst. De hadde riktignok bare én kald Cola, men hvem trenger vel det. Maten var både god og pent presentert, og dukene var like som stoltrekket. Og ikke minst – de hadde tidsskrifter på hvert bord! Ikke hvilkesomhelst tidsskrifter, heller! Samler- og Antikkbørsen på norsk! Fine bilder av fine ting, mente damen.

Vel hjemme gikk det ikke lenge før strømmen kom tilbake og jeg kunne begynne på fortsettelsen av mine digitale greier.

Vi tok oss en tur på stranden før det ble mørkt. Fant en strandet skilpadde og en del rar fisk som var skylt på land, stakk innom en strandbar som ikke var åpnet eller fikset for sesongen og fikk en skikkelig oppvisning i hvordan bruke det en finner på stranden til å lage bar. Den må gjøres klar for hver sesong, for den blåser i stykker i regnsesongen. Men det gjør ingenting, for sånn er det bare her! Fyren som driver det var stolt som en hane!

Nestsiste dag i Kartong. På tide å utforske landsbyen vi er i. Varmt og tørt, planene klare, men vent nå litt! Tre små barn kommer for å hilse på Toubab, og plutselig har jeg tre små klistret borti meg for å se hva jeg gjorde på pcen. Glem å blogge, liksom. Her måtte jeg bare vise frem alle bildene. De minste bablet i vei på madinka, mens hun eldste sa sine ord på engelsk. Snake. Og så navnene på alle søstrene og brødrene i arbeid, inklusive dem selv. Stor stas. Til de plutselig fikk øye på mine fablaktige akvareller. Okei. Jeg vet hva som skjer. Mitt hjerte smelter og mine voksenakvareller har plutselig blitt ofret for tre små skjønninger med penslene mine dyppet i en spritflaske fylt med vann. Akvarellmaling og -papir fra Panduro blir tryllet om til de vakreste malerier under veldig ivrige småttisfingre. Til slutt begynte toubabmennene å mase om å gå. Det gjorde vi, og barna fulgte etter oss hele veien hjem til seg selv. Vinket og smilte, og heiane hvor stolte de viste frem bildene til alle de traff på veien.

Vi kjøpte grønne appelsiner på markedet og kikket innom små butikker bare for å se hva de hadde av importerte saker. Man går ikke på shopping her, for å si det sånn. Det er nødvendigheter. Omsider fant jeg faktisk 100% juice. Om et par måneder selges vel det på stranden. Så tok vi til venstre for å sjekke ut noe som sto på google men som vi gjettet på at ikke ville være der lenger, hvilket stemte. Til gengjeld traff vi han som klippet Hermund og barberte Arve på Tamba Kuruba, og deretter to ungjenter som solgte popcorn, så why not, liksom. Vi kjøpte hver vår pose. Og plutselig var vi omsvermet av barn som ropte Toubab, og etter hvert skjønte jeg at de ville ha. Vi delte ut ett og ett popcorn til overbegeistrede barn, helt til en voksen kom og ba dem la oss være i fred. Vi gikk videre. Folk ropte hei på både det ene og det andre språket. Ca va? Hello! How are you? Soumolé? Og da jeg prøvde meg på en habaraka bake, lo de godt, og jeg forsto at de snakket et helt annet språk. Vi ble spurt av noen eldre damer om vi ville være med på rismarkene neste gang, og jeg svarte “ha!”, hvorpå de ble veldig fornøyde. Jada, vi hadde en tolk. Folk dukker jo opp overalt og vil hjelpe. Akkurat denne tolken var guide og bodde hos fare og søsteren til vennen sin som druknet i fjor sin , og vi ble invitert inn. Gamlefar måtte ut og be i moskeen før han kunne slå av en prat, og da vi skulle gå, ble de lei seg for at vi ikke skulle spise med dem. Men da hadde vi fått servert en ganske heftig historie om fattigdommen som gjør livet her vanskelig, og behovet for å betale for det vi spiser ble litt påtrengende. Vi endte med å spise på en restaurant i landsbyen. De hadde snudd rundt på menyen grunnet ingrediensmangel, så det var ikke torsdagsmeny i dag. Benachin var utvalget. Brødrene Asheim drakk noen rare søte juicedrikker, mens jeg fikk halvannen liter vann. Det er litt enten-eller her. Vi traff han fyren som vi traff ved skolen hin dagen, og han hengte seg med. Jobben hans var to ganger daglig å hente ved med buss for å selge det i landsbyen. Han hadde gitt opp fiske da broren hans druknet. Alle disse historiene vi får høre kommer aldri med noe krav eller bønn om noe som helst. Maten var helt grei, og da vi ba om regningen fikk vi en avrevet papirlapp med tallet 600 påskrevet. Cirka 80 kroner for to porsjoner (jeg og Arve delte), drikkene og tre kopper kaffe. Såpass har vi råd til 😀

Sånn varierer inntrykkene mellom fortvilende og fantastiske, vakre og triste, men vennlighet og interesse møter vi overalt. Det føles virkelig som at folk er glade for at vi er her. De har nytte av at vi er her. Når vi handler noe for det som for oss fortoner seg som latterlig billig, er det nok til å sikre dagens middag for dem. Mange lever omtrent fra hånd til munn, så alle monner drar – faktisk.

Jeg tror virkelig på denne økoturismen. At vi kommer hit og handler direkte med dem gir både perspektiv til oss og inntekt til dem.

Tilbake i Bergen

Etter tre uker i Gambia føles sengen vår spesielt myk, taket vårt fritt fra lekkasjemerker, luften frisk, men kald, dusjvannet varmt (!) og leiligheten hinsides luksuriøs. Det aller kuleste er å føle på at vi tåler begge deler. Men altså, takknemlighet. Noen sier at det er den viktigste forutsetningen for lykke, og hva kan vi da si, annet enn at vi er ufattelig, ufattelig heldige. både som har så mye i utgangspunktet, at vi får lov til å oppleve hvordan andre har det, at vi får kjenne på hvordan alt har sine fordeler og ulemper, at vi mennesker i høy grad har de samme behov for tilhørighet, kjærlighet, trygghet og mening, og at det er mange veier til det målet. Ja, jeg føler meg dypt takknemlig og dypt lykkelig.

Takk, Gambia. Vi kommer snart tilbake. Da blir vi lenger!